Odd Johan Fritzøe

Kritikker

Klassekampen "Som troll av eske" av Inger-Margrethe Lunde 27.6.1992

«Odd Johan Fritzøe har tatt et syvmilssteg i den norske danseverden med «Hundedagsnatt». Fra noe som ligner dyreskikkelser vokste de tre danserne ut av natten. I lekende, stillferdige skift foregikk forvandlingene. Fra dyr til menneske, fra gjenkjennelig til ironiske og overraskende bevegelsesmønstre. Mykhet og letthet, styrke som ikke trengte anskueliggjøring, klar tanke i et meget gjennomtenkt og helhetlig språk, beveget de seg fremover, i sirkler, til spansk-klingende rytmer og gresshoppsorl. Overbevisende vakkert og dypt poetisk»

Klassekampen "Lette variasjoner" av Inger-Margrethe Lunde 28.3.1992

«Odd Johan Fritzøes J.O.D.A.M danset av Mona Walderhaug og ham selv var et friskt pust, en koreografi som talte både til hodet og hjertet. Danserne kommer bærende med to funkis stållamper, de tennes og slukkes som scener av og på. To stoler er også del av dansen. Til musikk og tekst ( Finnigans Wake ) av John Cage og Pommes Fritz ( musikkmix). Nærmest minimalistisk, parallelt og individuelt, gjennom tegn, skapes en fin forestilling. Walderhaug spesielt hadde en danserisk letthet som fikk selv kvadrat-lignende bevegelsestegn til å flyte. Tempo - og uttrykksvariasjoner gled lekent over i hverandre.»

Klassekampen "Identitet og tilhørighet" av Inger-Margrethe Lunde 8.9.1993

«Neger på tunet. Odd Johan Fritzøe overrasket derimot positivt med sin tolkning av utgangspunktet «identitet og tilhørighet». Han tar for seg en flerkulturell virkelighet. Men han går sydover, knytter norsk folkekultur til afrikansk kultur, han er oppvokst i Liberia og har senere studert i forskjellige land i Afrika. «Det står en neger på tunet - mor lille» kaller han forestillingen og det blir et lekende, intelligent uttrykk for dansetradisjonens rikdom og muligheter. Fritzøe har selv danset norsk folkedans. Hans forvandling av det kjente språket til moderne flytende danseuttrykk, hvor gruppekonstellasjoner, ringdansen og bevegelsene inn og ut av formasjoner er overbevisende og inspirerende. Personlig får jeg mer sans for folkedans når jeg på denne måten ser dens forandringspotensiale, så smittet av latter, glede og en liten porsjon ironi. Scenografien undetstreker på sin egenartede måte hensikten i denne koreografien. Tre futuristiske trær danner dybder og flater, alt etter behov. Billedkunstner Karl Hansen har uten tvil bidratt til den humoristiske dramaturgien, draget dansen og den levende scenografien skaper. En elg og en kamel viser seg til slutt. Møte over landegrensene, bokstavelig talt; et enkelt bilde, men her fungerer det flott og særlig koreografisk i tempodansen, et slags hieroglyfisk knips. Musikalsk viser Fritzøe stor begavelse. Han åpner med en norsk slått, senere begir hans seg til Australia og et sterkt suggererende lydbilde for til sist å bruke en afrikansk vuggesang fra Zaire. Kombinasjonen av det kjente med det ukjente, både musikalsk og i bevegelsen, skaper en overbevisende enhet. Danserne gjør der en meget god innsats, i kjeppdans, og i glad «leikarring» og merkelig nok danser de så lydløst til de suggererende partiene. Kostymene, inspirert av Setesdals-drakten, men også med antydninger om Afrika, understreker det vellykkede i alle ledd.»

Klassekampen "Levende installasjon" av Inger-Margrethe Lunde 13.2.1996

«SÅ rart! Se de går. Smil og hevede øyenbryn møtte de fire dansere som for tiden er engasjert av Henie Onstad Kunstsenter til å være/gjøre en danseinstallasjon i kunstsenterets forskjellige saler og midt mellom hundrevis av publikummere. Noen timer hver helg konkurrerer de med Munch/Solberg, Kain Tapper, Sverre Wyller, Harvey Quaytman, Rune Dyrøy og husets fasade om oppmerksomheten. Tre kvinner og en mann er kledd i sølvglinsende korte kjoler med sorte kanter, sorte sokker og sko. Alle er utstyrt med sort, stritt kort hår, sminket blekhvitt, eneste fargeklatt er rød leppestift. I hånden bærer de en kassettspiller. Det stimler til i foyeen, danserne Henriette Slorer, Terje Tjøme Mossige, Camilla Myhre og Marit Ødegaard har inntatt første stasjon, eller land som koreograf Odd Johan Fritzøe kaller det. I rytmiske stakkato bevegelser, ganske slow, presenterer de for så å repetere mønsteret, gjøre en tur over gulvet (begrep fra folkedans). Bevegelsen gjennom rommene er meget smidig og sinnrikt koreografert. Andre stopp og vi er i det avlange lukkede enerommet med lito/trykk av Munch/Solberg. Mønstrene setter seg, de beveger seg i forhold til rommet. I lengderetningen og rundt sin egen akse. Selv om konstruksjonene er nøye planlagt, som en romferd, drakten henspeiler på slikt, så blir det kjølige og distanserte uttrykket, visuelt og koreografisk, myket opp med deres små, skrå nikk og lettere kamuflerte smil til publikum. Her har det en forsonende funksjon og det er kanskje nødvendig. I hovedsalen og en face Munch/Solberg opererer de i det store formatet. Nyanser kommer til selv om mye av grunnmønsteret holdes. Kassettspilleren blir en aktiv del av dansen, også lydmessig fungerer det veldig bra. De fire spillerne har hvert sitt intrikate lydbilde. En herlig dempet kakofoni som understreker det absurde i hele arrangementet. Musikken av bla. ORB, De Press, The Shangri-La´s og Linguafon Språkkurs: tysk, arabisk, hebraisk og russisk er lagt inn. Jonas Digerud og koreografen selv har laget lyddesignen pr. data. Til tider er det komplett uforståelig, i andre sekvenser dukker det opp ord og setninger som vi kan plassere geografisk, men ikke nødvendigvis forstå. De fire danserne er også tidvis en del av språkkurset. Både lydlig og koreografisk skapes mange vittige uttrykk. Ikke minst forsterker den komiske effekten i disse omgivelsene som både er retrospektive og høyst moderne. Et høydepunkt er Kalinka, den eneste sangen som står fram som cirka det den er til en snerten parodi ved rekkverket ned til underetasjen og kunstsenterets nybygg. Et annet siste stasjon/land; den tidligere konsertsalen som nå fylles av Kain Tappers skupturer i tre. Et betagende monumentalt og sakralt rom som gir en flott og stille avslutning på denne ferden gjennom mange land og saler.»

Dagsavisen "Dansens førstedivisjon" 20. 9. 2000 av Inger-Margrethe Lunde

«Videografikken går til dansescenen! Sjeldent ser man et så gjennomført likestilt sceneprosjekt. Koreografen Odd Johan Fritzøe har inngått et meget fruktbart samarbeide med ikke mindre enn tre profilerte kunstnere, som med hvert sitt selvstendige uttrykk knyttes sammen til «Zooom». Dette er et smidig, overraskende og originalt danseverk. Utgangspunktet har vært filmens virkemidler, det anslås allerede ved at rulletekst glir over sceneteppet. «Zooom» blir en spennende scenedramaturgisk ferd gjennom høyder og vanndyp, store lydlige hulrom, modernistiske skårete flater og levende rom fylt av leken videografikk. Forestillingen blir langt mer enn lek med klisjeer. Man glemmer det nær sagt, selv om man ser parafraser over «I love you very much» og så videre, og ikke minst en utsøkt parodi på twist, danset solo av Thomas Gundersen. Det er like mye nostalgisk som renset for det samme. En herlig ensemble tutu-dans hvor vi stort sett ser utøvernes bakende omhyllet av herlige fargeklatter i rødt, oransje, grønt, lilla, blått og gult. Kenneth Flak gjør her en kostelig manøver med føtter stående på hodet. De andre danserne er Camilla Myhre, Irene Rothmund Velten og André Austvoll.
Alle overraskende variasjoner til tross. Det er det formale grepet som overrasker mest. Her er ingenting overlatt til den minste tilfeldighet. Det fysiske scenebildet er levende i alt sitt vesen. Kroppen, videografikken som både er truende som kniv og sagblad, spor og sjakter, men også nær sagt lattermilde herlige blomster i utfoldelse, og glidende hvite scenografiske elementer, skårne sirkler og ovaler i et hvitt rom som fylles av elektronisk musikk med slagverk og mot slutten klare klavertoner, er svært overbevisende “lagt oppå hverandre”. Et totalt rom som gir tilskueren en monumental opplevelse. Fritzøes dansere er i øyeblikk ustøe. Det skjemmer likevel ikke helheten og koreografens egenartede bevegelsesspråk. Plutselig kan de knytte neven, eller slippe benet, albuen eller gjøre vridninger som om kroppsdelen det gjelder slipper seg selv ned, detter. Det gjør den imidlertid ikke, i neste sekund kan den dreie inn i en ledig fri bevegelse - rund selv om den alltid har et snev av stakkato eller abrupthet over seg. En underfundig spørren i seg selv som kan knyttes til Fritzøes koreografiske identitet. »Zooom» er Fritzøes første helaften. Det er imponerende. Forestillingen bekrefter, sammen med kollega Lise Nordals siste premiere «Entré» forrige helg, at et annet formalt uttrykk med stor styrke har slått gjennom. 1.divisjon innenfor moderne norsk dans vokser seg stor. Det er svært gledelig.»

Aftenposten "Strålende i sneødet" 2.3.2009 av Inger-Margrethe Lunde

«Odd Johan Fritzøe har tatt et syvmilssteg i sin kunstneriske karriere. Eksotisk norsk dans kan bli god eksportvare. Dette er eksotisk, eventyraktig, fascinerende og meget godt håndtert. Koreograf Odd Johan Fritzøe og et kobbel dyktige medarbeidere har skapt Sne, en produksjon som både overrasker og forfører. Vinterland. Koreografen er gått inn i snøriket, eventyr og fortellinger, sanne som usanne historier, latt seg inspirere av Scott, Amundsen og Nansen, Vesaas´Isslottet, Ibsens Rosmersholm, H.C.Andersens Snedronningen og Hvite Jade Dragejomfru fra Kinas mystiske fjelldaler. Tidløs. Sne balanserer overbevisende de forskjellige elementene. Den monumentale, modernistiske scenografien av Karl Hans, Espen Tverslands data animasjoner, som skaper mer og indre abstrakte uttrykk for is, fjell og snø over scenelandskapet. Bjarne Kvinnslands rike musikalske arrangement med særlig bruk av trommer og slagverk live, ikke minst Kathrine Tolos lekne oftest hvite kostymer, skaper gode forutsetninger for dette oppholdet i vinterland. Sne oppleves som tidløst. Danserisk er det på samme tid løssluppent og strengt. Formalistisk som scenografien, rette linjer, vinkler, ofte kantede bevegelser, samtidig er det feiende medrivende og mangfoldig. Særlig i partier hvor de syv danserne tenderer det synkrone. Fritzøe sveiper innom forskjellige genre og uttrykk uten at han mister sin egen signatur.
Selv om overgangene er glidende, er forestillingen delt i tydelig definerte deler. Fra det mer abstrakte til kostelig lekende og dramatiserte tablåer. Et høydepunkt er Scotts kamp over isen. Det vaiende hvite, slitne flagget og de enda mer utslitte polfarerne uttrykkes gjennom sterke visuelle bilder. Stille, mer klassiske partier, danset av Torunn Robstad, står i fin kontrast til det mer ville og spretne, representert ved blant andre Cecilie L. Steen og Hannah Mjåvatn. Som i Nøtteknekkeren har også Fritzøe hentet inn snøfnugg. 15 unge dansere fra Kirsti Skulleruds ballettskole og tre svært unge akrobater utkledd som isbjørner gjør en imponerende innsats. Fritzøes bruk av drøm og virkelighet og isdekte tinder og fjell, gjør dette til frydefull dans. Sne er generøs, den gir og den generer glede og begeistring. Ypperlig Norges reklame hvis Utenriksdepartementet tar seg råd.»

Salsanor november 2008 av Fredrik Drevon

«I Kjelsås trikkehall fikk jeg gleden av å se en CODA-produksjon som både var underholdende og kommuniserte på et dypere plan. «Baller» av Odd Johan Fritzøe, var et engasjerende møte mellom break og samtidsdans. Stykket åpnet med at en av danserne ble «klekket» ut av en egglignende ball og beveget seg fra en organisk skapelsesberetning til utforskning av et mekanisk univers à la Charlie Chaplins film Moderns Times. Iblant var ballene planeter, iblant symboliserte de eksistensielle problemer. Dansernes innlevelse i den uforutsigbare og humoristiske koreografien skapte energiske basketak med temaer som konflikt, konformitet og seksualitet, samt gym i ungdomsskolen. Velplasserte referanser til mennesket som marionett og geni, og oppfinnsomme «brudd» i koreografien, ga dette stykket like stort assosiativt potensial som en roman eller en spillefilm. På det dypere plane belyste forestillingen den politiske symbolkraft i dagligdagse bevegelser, spesielt med hensyn til hvordan mennesker anstrenger seg for å bryte ut av, og flykte inn i, konforme bevegelsesmønstre. Breakdanseren Chenno Tim hadde rollen som outsider eller utbryter, og denne karakteren kjempet hele tiden for å markere sin identitet som distinkt fra de tre andre.»